Bielefeld-konspirasjonen. Kort rapport fra en gjennomsnittsby

Bielefeld-konspirasjonen. Kort rapport fra en gjennomsnittsby

Si Bielefeld til en tysker, og sannsynligheten er stor for at du får en latter tilbake – eller i det minste et smil. For Bielefeld er ikke bare en helt alminnelig mellomstor by i Nordrhein-Westfahlen (nærmere bestemt i Ostwestfahlen-Lippe), den er også byen som ikke eksisterer.

Selv hørte jeg først om Bielefeld i Polen, da tolken skulle forklare meg hvilken posisjon byen Kielce har i andre deler av Polen, og sa: omtrent som Bielefeld hos tyskerne. Det hjalp jo meg lite, men siden har jeg observert hvordan tyske venner på Facebook kommer med Bielefeld-vitser. Og da jeg selv la ut spørsmål om noen kjenner noen der, var det første svaret nettopp spørsmålet: men Bielefeld eksisterer jo ikke?

Til tross for at artighetene om at byen ikke eksisterer er så utbredt, er ikke moroa særlig gammel: på en studentfest i 1994 overhørte informatikeren Achim Held at det ble vitset om at Bielefeld ikke eksisterer, knyttet til at avkjørelsen fra Autobahn var midlertidig stengt. Han utviklet dette til en konspirasjonsteori om at «de» later som at byen finnes, mens den egentlig ikke gjør det – og alle som hevder byens eksistens, deltar dermed i konspirasjonen. Dette offentliggjorde han på det tyskspråklige Usenet i 1994, og det hele spredte seg som ild i tørt gress.  Og ja, selv Angela Merkel har vitset om dette.

Her kan du lese selve konspirasjonen (tysk).

Her er en video som raskt forklarer saken  (engelsk).

En grunn til at denne gag’en har vært så livskraftig er antagelig at Bielefeld også anses som den ultimate gørrkjedelige tyske provinsbyen (med 333.000 innbyggere). På åttitallet var den yndet sted for markedsundersøkelsen fordi byen faktisk var helt gjennomsnittlig, en by som representerte hele Vest-Tyskland, skriver Süddeutsche Zeitung i en artikkel der de hevder at Bielefeld er byen «der Tyskland ser seg selv i øynene».

Nå skal det innrømmes at hovedgrunnen til at jeg havnet i Bielefeld, er at den ligger midt i mellom Kiel, dit fergen fra Oslo tok meg, og Rüdesheim am Rhein, mitt egentlige reisemål denne uken. Innrømmelsen ble møtt med et skjevt smil fra en sosiolog jeg snakket med ved Universitetet i Bielefeld. Han la til at alle gjennomsnittsbyer har et par ting som stikker seg ut, ellers ville de ikke være gjennomsnittlige.

I Bielefeld er det nettopp hans institutt, Institutt for sosiologi, som stikker seg ut, det er regnet som et av de beste i verden og svært stort (med 100 vitenskapelig ansatte, blant dem 26 professorer). Den nestmest berømte tyske sosiologen Niklas Luhmann var ansatt her (og ja, det er sant at han søkte slik: «Projekt: Theorie der Gesellschaft. Laufzeit: 30 Jahre. Kosten: keine», altså samfunnsteori som prosjekt, varighet 30 år, ingen kostnader).  Han var for øvrig en mann som gjerne smilte på bilder, men sjelden i virkeligheten, sa sosiologen, en tidligere Luhmann-student.

Ellers kan man jo få vann på konspirasjonsteorimølla at nybygget på Universitetet i Bielefeld, dit instituttet nettopp flyttet, faktisk har fått navnet «Bygning X». Her er den:

Gebäude X, Universitetet i Bielefeld.

Men hvis sosiologisk institutt er det ene som stikker seg ut i Bielefeld, hva er det andre? Kan det være Dr. Oetker, et av Tysklands største familiekonsern? Den opprinnelige Dr. Oetker startet med et apotek der han blant annet solgte «helsekakao» og slo seg etterhvert opp på bakepulver. I dag er de mer kjent for puddinger (noen dager dufter det vanilje over hele byen) og pizza. Først i 2009 gikk Oetker-familien med på en granskning av firmaets historiske rolle, noe de ikke kom heldig ut av. Dr. Oetkers barnebarn var ikke bare medlem av nazipartiet, men holdt sin hånd over gamle nazister lenge etter krigen. Det er altså flere grunner til at jeg gjerne skulle besøkt «Dr. Oetkers Welt», der man får prøvesmake og se kjøkkenet etc, men de oppmuntrer ikke til spontanitet. Første ledige plass på omvisning var to uker frem i tid.

Det nærmeste jeg kom Dr. Oetkers verden, med prøvekjøkken og omvisning. Dr. Oetker er bygningskomplekset lengst unna, prøvekjøkkenet er i den nye glassbygget i midten.

Eller kan det være middelalderborgen Sparrenburg, som troner på en høyde med utsyn til alle sider? Bygget rundt år 1200, sist brukt av nazistene under krigen, i dag turistattraksjon? Jeg fikk æren av å bli med opp i det 37 meter høye tårnet etter stengetid, fordi jeg møtte en av de to som har ansvaret for flaggingen på borgen. Det er faktisk et uoppsigelig embete, kunne hun fortelle. Dette var på Grunnlovens dag, slik at det tyske flagget vaiet fra borgen. Etter planen skulle det byttes ut med byvåpenet, som vanligvis henger der – men på grunn av angrepet i Manchester ble nasjonalflagget hengende en dag til, på halv stang.

Sparrenburg med tysk flagg på Grunnlovens dag.

Fra Sparrenburg kan man se hvor vakkert Bielefeld ligger i sine omgivelser, omgitt av Teutoburger Wald og kupert åkerlandskap.

Hva mer er det å si om byen? At du ikke bør tøyse med Bielefeld-konspirasjonen når du er her,  innbyggerne er møkka leie. I stedet blir jeg fortalt blant annet dette: En gang var Bielefeld berømt for sin linproduksjon. Under byen renner en usynlig elv, bygget igjen for århundrer siden. De har et fotballag som heter Arminia Bielefeld (oppkalt etter Hermann i Hermannsslaget som foregikk  her i Teutoburger Wald i år 9 e.Kr). De har inntil nå ikke hatt sin egen øl, men nå har de fått det – et øl der det fingerpekende står på etiketten: #endlichkeinBiermehrausHerford, altså endelig slipper vi å drikke øl fra nabobyen Herford. Denne setningen skal en anonym person nå ha saksøkt bryggeriet for.

#endlichkeinBiermehrausHerford

Slik går livet sin gang også her. Og hvem vet, jeg sier som Udo Lindenberg: Und sehen wir uns nicht in dieser Welt, dann sehen wir uns in Bielefeld.

På toppen av Sparrenburg.