Inntrykk fra Documenta14: Forandring, kriser, håp

Inntrykk fra Documenta14: Forandring, kriser, håp

-Jeg er monsteret som ser ut i en sal av monstre. Omtrent slik ordla Paul B. Preciado seg under pressekonferansen i anledning åpningen av Documenta14 i Kassel. Preciado fortalte at i åtte år har hen vært i en prosess fra kvinne til noe som publikum antagelig oppfatter som maskulint – men som egentlig er noe annet.

Preciado er kurator for det offentlige programmet, og holdt det i mine ører sterkeste av innleggene under den nesten tre timer lange åpningspressekonferansen i Kongress Palais. Styrken lå i beskrivelsen av hvordan hen i fortiden ville blitt utstilt i vitrineskap, sammen med andre som ble ansett som mindre enn mennesker: afrikanere, psykisk syke og resten av røkla. – Men nå har vi ødelagt vitrinene og håper på en fremtid uten innfødte og uten fremmede. Vi inviterer dere ikke til å se utstillingen, men til å delta i kampen.

Paul B. Preciado under pressekonferansen. Talerstolen er forøvrig et kunstverk i seg selv, faktisk bittelitt norsk: Den tilhører prosjektet European Everything, der den samisk-norske arkitekten og kunstneren Joar Nango er drivkraft.

Lørdag åpner altså den 14. Documenta-utstillingen, en kunstbegivenhet som arrangeres hvert femte år. En verden i forandring (en forandring som verken er i sin begynnelse eller nær slutten, slik det ble uttrykt av en kurator) er et slags tema, slik maktrelasjoner også er det. Den andre hovedinnlederen, Bonaventure Soh Bejeng Ndikung, var mer direkte politisk og snakket både om flyktningsituasjonen og klimakrisen. Han har selv en interessant bakgrunn, født i Kamerun, med doktorgrad i bioteknologi fra Berlin og altså også et navn i kunstverdenen.

Makt-spørsmålet er også en årsak til valget av Athen som partnerby for Documenta, det er første gang en annen by enn Kassel har en slik rolle. Eurokrisen og forholdet mellom nord- og sør belyses på mange vis. Slik jeg har lest tyske aviser har mottagelsen av ideen og utstilllingen vært blandet i Hellas og delvis møtt motreaksjoner som at det er en slags «kunstkolonialisme». Dessuten: uansett hva man gjør kommer man ikke unna pengetemaet – greske kunstnere kan knapt leve av det de gjør, og alt for få av dem ble en del av Documenta, lyder en kritikk. Jeg har for lite grunnlag til å mene noe om dette, men satsingen er i alle fall gjennomført: flere av kuratorene har bodd to år i Athen, og absolutt alt er trespråklig – gresk, tysk og engelsk.

Navigasjonsprøvelse

På tysk vis – eller muligens på kunstverden-vis – formidles informasjonen om utstillingen i form av enorme tekstmengder. Alle som er interessert i de mer intellektuelle og politiske sidene av Documenta kan fråtse med fryd. Særlig praktisk eller enkelt er det derimot ingenting som er, programmene kommer med lange lister nesten uten bilder. Noe brukbart kart har de heller ikke laget, så heftig googling er påkrevet for å finne frem til stedene kunstverkene står – spredt over hele byen.

Men alt dette spiller egentlig liten rolle. Det er nå en gang kunsten som teller, og utstillingen er så stor at det knapt gjør noe at man ikke har oversikt: det er ikke mulig å få med seg alt hvor hardt man enn skulle prøve. I dag har jeg latt tilfeldighetene råde. Her er noe av det jeg så:

Ibrahim Muhama har pakket inn «Torwache» i jutesekker. Sekkene har han fått tak i ved å bytte nye mot brukte. Vanskelig fotograferbart, men imponerende ikke bare på grunn av størrelsen.

 

«Raum für urbane Experimentet» var vanskelig å finne, helt til vi skjønte at vi sto på toppen av det. Rommet er et grafitti-galleri i et undergrunnskryss for fotgjengere.

 

Denne syntes jeg bare var nydelig. En 16 meter høy obelisk laget av amerikansk-nigerianske Olu Oguibe. Bakgrunnen er takknemlighet for å komme unna borgerkrigen i Nigeria. Et sitat fra Mattheusevangeliet står på fire språk i gullskrift – tyrkisk, arabisk, tysk og engelsk: I was a stranger and you took me in.

 

Bildet er fra en film om kannibalisme – og jeg har det bare med fordi det er så morsomt at den vises på Tofufabrikken (ja, Kassel hadde lenge en av Tysklands største fabrikker for tofu-produksjon). Noen må ha ledd seg fillete av planen.
Agnes Denes: The Living Pyramid. Ungarsk-amerikanske Denes er en av pionerene innen økologisk konseptkunst. Denne står i Nordstadtpark. Skulle gjerne sett den igjen senere i sommer.

Hva jeg tenkte om det jeg så? Mest at det er så overraskende oppløftende å være her. Det er tunge, problemfylte temaer som råder, flyktningkrise, diskriminering, fattigdom, ulikhet, maktkamp. Det oppløftende ligger i seriøsiteten og kommunikasjonen. Dette er det motsatte av å feie under teppet. Som det ble sagt på pressekonferansen, kanskje er dette også litt tysk: sosiale konflikter takles via omveien kunst.

Jeg føler dessuten at når så mange begavede, dyktige, skolerte, intelligente, empatiske mennesker fra hele verden i måneder og år har jobbet opp mot utstillingen, er det klart det blir til noe. Det er ikke mange rom i samfunnet der talentfulle individer kan holde på med sitt i et langt perspektiv, fordype seg, utforske, tenke, samarbeide med kolleger. En form for resultater kommer, oppløftetheten er kanskje følelsen av nærhet til dette nye, til muligheter, til andre tankeganger og løsninger. Akkurat hva kan kanskje ikke formuleres direkte sånn med en gang, men det oppleves og ligger i luften akkurat her, akkurat nå.

Utstillingen kan sees i Kassel fra helgen og til 17. september. Utstillingen i Athen står til midt i juli.