Etterrakst: Fra oppdagelsesreisen i det vestlige Tyskland

Etterrakst: Fra oppdagelsesreisen i det vestlige Tyskland

Alle reiser begynner før man tar de første skrittene over dørterskelen og slutter først lenge etter at man er kommet hjem. Nå har jeg fått bladd gjennom bildene mine fra tre ukers rundtur vest i Tyskland (rute: Kiel-Bielefeld-Rüdesheim am Rhein-Aachen-Frankfurt-Kassel-Essen-Kiel). Sannelig fant jeg ikke både det ene og det andre jeg ikke tidligere har delt.

Westwall, nær Aachen.

Først litt fra andre verdenskrig: Bildet viser en ørliten del av Westwall, forsvarslinjen de allierte gjerne kalte Siegfried-linjen. Westwall var et drøyt 630 kilometer lang militært forsvarssystem som strakk seg fra Kleve ved den nederlandske grensen og ned til den sveitsiske grensen. Trekantene vi ser er spissen av klosser som stikker dypt ned i bakken og skulle hindre tanks i å kjøre inn i Tyskland. Andre deler av systemet besto av tunneller og hele 18.000 bunkere. For den som vil vite mer, har tysk Wikipedia en fin artikkel. Hvis dere forstørrer bildet, vil dere kunne se at rekken med betong bare fortsetter i bakgrunnen.
Min guide i Aachen-området fortalte lattermildt om hvordan nazistene brukte enorme ressurser på dette forsvarsverket, men at når det kom til krita, kunne de alliertes tanks faktisk komme seg over dem. – Men stålbetongen hadde altså høyeste kvalitet, la han til –  i tysk ånd fortjener godt håndtverk alltid ros.
Og før jeg helt forlater Aachen: da vi dro opp til møtepunktet mellom Tyskland, Nederland og Belgia, het veien vi kjørte langs på den nederlandske siden Viergrenzenweg. Hva var dette, her er jo bare tre land? Hvor kommer fire fra? Jo, fra 1816 til 1919 lå her et 3,4 kvadratkilometer stort nøytralt territorium kalt Neutral-Moresnet eller Altenberg, et mikroland som økte antall innbyggere fra 256 til 4668 i sin eksistensperiode. Derav altså firegrenseveien.

Og nå: Essen. Dette er Ruhr-museet som ligger på området til Zeche Zollverein, en gang verdens største gruve, nå en kulturinstitusjon som står på Unescos verdensarvliste. Jeg var dum nok til å bare kjøre innom min siste dag i Essen, så jeg hadde bare et par timer. Men der går det an å bruke et par dager, stedet et gigantisk, dypt fascinerende minnesmerke over en industriell storhetstid og en gruvekultur som snart ikke finnes mer. Området har i dag også et designmuseum, en kunsthøyskole og om vinteren en skøytebane, om sommeren et svømmebasseng.

Bildet under viser ovnene der man i storhetstiden på 70-tallet «kokte» 10.000 tonn kull til koks hver dag. Den siste gruven i Ruhr-gebiet stenges neste år.

Og til kontrast: Dette er utsikten fra Krupp-villaens veranda. Herfra ledet Krupp-familien et av Europas største industrikonsern. I dag eies firmaet av en stiftelse som blant annet driver sykehus og gir penger til studentutveksling og kulturformål – eller har de mektige fingrene sine borti det meste som skjer i området, slik en innfødt sa det.

Og hvis jeg skal velge et eneste bilde til å oppsummere hvordan det var å være på reise i Tyskland i tre uker, få se nye steder og møte interessante mennesker som gjerne formidler, er det bildet under. Så idyllisk luksusaktig føltes det! Takk til alle som bidro.

Fra Carolus Thermen Bad Aachen. Byen Aachens varme kilder skal ha lokket Karl den store til å bosette seg her i deler av året. Han led av arthrose. I dag ledes kildene ut av sentrum til dette ganske nybygde, helt vidunderlige badet med varme og kalde basseng ute og inne.

…og hvis noen lurer på hvorfor inngangsbildet viser en haug badeender, er det fordi jeg så gjerne ville fortalt om hvor vakkert det er i småbyen Montabaur, se for eksempel her. Men jeg fikk ikke tatt noe annet ordentlig bilde enn av disse endene i et vindu. Hvert år er det nemlig badeandkonkurranse i byen, etter mønster av Ole Brumm-pinneleken. Man skriver navnet sitt under en and, endene slippes ut på et gitt sted i elven og den som kommer først frem har vunnet.

Livet er nemlig det samme enten man er på reise eller ikke: Man får ikke mer moro enn det man står for selv.