Har mediene skylden? Hvordan møte populismen i Europa.

Har mediene skylden? Hvordan møte populismen i Europa.

Hvordan havnet vi her? I en situasjon der det kan føles som at selve det grunnleggende ved demokratiet vakler, der mainstreampolitikken skjelver for populistiske horder?

Et svar er slik: profesjonaliseringen av politikken og politisk kommunikasjon skapte en sult i mediene etter noe annet. Derfor fikk populistene mye oppmerksomhet og stor plass. Tradisjonelle politikere trenger «god presse», for populister er all presse «god presse», de er i en angrepsposisjon. Disse egentlig små, disruptive kreftene har virket utrolig raskt, også fordi de store partiene har vært helt elendige til å tilpasse seg internetts tidsalder og nye sosiale medier.

Svaret er altså ikke mitt, men ble lagt frem av Sophie Gaston fra tenketanken Demos under et møte kalt «Populism and the Media: Insights and Strategies». Dette er altså et litt britisk svar, særlig basert på erfaringer med UKIP.

To andre drivkrefter i mediene har også virket til populismens fordel: misforståelser om hva folk egentlig vil ha, slik at populistene får mye større dekning enn andre – og dessuten det uheldige sammentreff at aviskrisen, nedskjæringer i mediene og de ofte famlende forsøkene på å tilpasse seg den nye teknologiske tidsalder kom samtidig.

Berlinlykke

Temaet for dette blogginnlegget skyldes at jeg er tilbake i Berlin og i gang med noe av det jeg elsker mest her: å besøke debatter og høre/møte eksperter som gir større innblikk i akkurat mine interessefelt. Byen florerer av stiftelser og tenketanker, og det eneste problemet er hvordan klare å følge med på hva som skjer hvor når.

Forøvrig kom nettopp meldingen om at den paneuropeiske tenketanken ECFR (European Council on Foreign Relations) som jeg lenge har hatt stor glede av, flytter hovedbasen fra London til Berlin som en konsekvens av Brexit. ECFR er en av de store, med kontor i flere land. Men rett rundt hjørnet for leiligheten min i Moabit ligger en av de små: Das Progressive Zenter, en uavhengig venstreliberal tenketank med ung profil og fremtidstro.  Der var altså her jeg hørte Gaston og tilbragte en ettermiddag på en såkalt rundebordskonferanse om populisme og medier.

I midten lengst unna ungarske Tamás Boros fra Policy Solutions, til høyre for ham og intenst fremoverlent Timo Lochocki fra The German Marshall Fund (han har forøvrig tatt doktorgrad på blant annet Fremskrittspartiet). De ti-tolv essensielle deltagerne satt rundt bordet og holdt innlegg, vi andre satt i en ring utenfor og kunne delta med spørsmål og korte kommentarer.

Ingen må tro at populistene i Europa er bekjempet fordi Macron vant valget eller Merkel står sterkt. Til høsten blir det et horrorvalg i Østerrike, for eksempel. Men elendighetsbeskrivelser er en ting, dem kjenner vil til. Men når man er på besøk hos unge med fremskrittstro – hva er løsningen? Et par svar kom fra Leonard Novy (blant annet utgiver av Carta): Media må arbeide mer transparent (og her må jeg bare si at Aftenposten ligger lysår foran en del av sine tyske kolleger) og journalister må bli flinkere til ikke å dra i flokk.

Politikerne på sin side har stort ansvar for å støtte mediene, vise moralsk lederskap og ikke kaste seg på skittkastingsbølger mot pressen. Det er helt essensielt å ha med seg at mediene kollektivt er en fundamental stolpe i demokratiet, uavhengig av hva man synes om enkeltrepresentanter.

Og sannelig var det ikke oppløftende kunnskap å hente også, igjen fra Gaston i Demos: Unge mennesker konsumerer fortsatt i all hovedsak mainstream media, de har bare skiftet inntaksarena til sosiale medier. I Storbritannia er BBC fortsatt den suverene vinner i alle aldersgrupper.

Demonisering mot sin hensikt

Mest spennende for meg var likevel innleggene fra Hellas og Ungarn. Begge hadde som et hovedpoeng at demoniseringen av ytre høyre hadde virket mot sin hensikt, altså når det gjaldt veksten til henholdsvis Golden Dawn og Jobbik.

Mekanismen virket soleklar og lik: Liberale/venstreorienterte medier skriver om hvor nazi/rasistiske partimedlemmene er og at folk absolutt ikke må stemme på dem. Høyreorienterte medier tar opp i seg ideene uten å støtte partiene åpent. Tabloidpressen trekker frem menneskene bak og viser at neida, de er jo akkurat som andre folk.

Samtidig har flest har det vanskelig og ser etter et eller annet alternativ. Dessuten ser befolkningen ofte hvordan ytre høyre bruker tid og krefter på å hjelpe de svakeste i lokalsamfunn. Ergo stemmer de på dem og det de liberale medier anbefaler får gjerne helt motsatt effekt, noe som bare forsterkes.

Fra uniform til valper

Tamás Boros  (fra Policy Solutions) trakk de store linjene i Ungarn de siste 15 årene, og viste hvordan regjeringspartiet Fidesz har gått fra å være relativt normalt konservativt parti til et i høy grad ekstremt parti.  De ble altså populister etter at de kom til makten og er blitt delvis ekstremistiske etter flyktningkrisen startet.

Det største opposisjonspartiet Jobbik har gjennomgått en tilsynelatende motsatt dreining, fra å fremstå helt ekstreme til nå å forsøke å virke mainstream. Boros illustrerte det på strålende vis gjennom disse to bildene av Jobbiks leder Gabor Vona:

Før: Gabor Vona i den ungarske gardens uniform, altså den høyreekstreme militsgruppen som delvis er blitt forbudt.
Nå: Gabor Vona med hundevalper.

Nå skal ikke jeg kaste meg ut i ungarsk politikk på tampen, men landet er altså et skrekkens eksempel på hvor ekstremt raskt en utvikling kan gå i negativ retning. Det finnes knapt medier igjen som ikke er regjeringsvennlige. Jeg ser det som en hylende advarsel til andre land at dette har skjedd via oppkjøp, lovendringer og økonomisk manipulasjon. Sensur, vold og fengsling av journalister har vi beredskap mot, men prosessen kan også foregå snikende, langsom og være vanskelig å forstå.