Riksdagsbygningen: Parlament og minnesmerke

Riksdagsbygningen: Parlament og minnesmerke

Når folk spør meg: Hva bør vi se i Berlin? svarer jeg alltid: Brandenburger Tor, Riksdagsbygningen, rusle opp Unter den Linden, spise lunsj i Fjernsynstårnet (bestill bord, slipp kø). Når det grunnleggende er unnagjort, kan vi snakke om veien videre.

Men at bruker ordet «grunnleggende» betyr ikke at man på et tidspunkt blir ferdig utlært Berlin-entusiast. Selv hadde jeg nylig stor glede av et kapittel om Brandenburger Tor i Neil McGregors fantastiske bok «Germany. Memories of a Nation» og av en omvisning i Forbundsdagen. Som dere som leser dette sikkert vet: Bygningen kalles fortsatt Riksdagsbygningen, men parlamentet er Forbundsdagen. (Og Angela Merkel er slett ikke rikskansler!)

Så glade var jeg og Anna-Liina Kauhanen (Helsingin Sanomats Berlin-korrespondent) over utsikten fra taket på Riksdagsbygningen.

Jeg har vært på omvisning i Riksdagsbygningen før. Den gangen gjorde den berømte sovjetiske grafittien størst inntrykk, altså skriblerier soldatene fra Den røde armé etterlot seg på veggene da de inntok bygningen våren 1945. Grafittien er selvsagt på kyrillisk, men nå fikk jeg vite at alle de stygge ordene – visstnok med et unntak – ble fjernet.

Noe av grafittien fra 1945.

Allerede da bygningen var ny på slutten av 1800-tallet var den egentlig for liten. Vår omvisning var privat, og dermed kunne vi også få se kontoret til en folkevalgt i Jakob-Kaiser-Haus. De fleste representantene sitter her, i det som egentlig ikke et hus, men et kompleks bestående av åtte seksetasjers bygninger. Hver av dem har en indre gård. Det går broer over Dorotheenstasse til Riksdagsbygningen og tunneler under.

Jakob Kaiser-huset er bare et av tre slik gigantiske hus som tilhører Forbundsdagen. De andre har dere sikkert lagt mer merke til: Paul-Löbe-Haus og  Marie-Elisabeth-Lüders-Haus, store, staselige glassbygninger på den andre siden av Spree. Alle Forbundsdagens bygninger er fulle av kunst, noe ser man på offentlige omvisninger, mye henger/står i områder sjeldent tilgjengelig for publikum.

Men det gikk som det kanskje måtte gå når politisk interesserte journalister får en sånn mulighet: Det var ikke kunsten vi ble mest opptatt av, men hvordan den tekniske kommunikasjonen mellom salen og kontorene foregår, hvor de mest prestisjefylte kontorene ligger, den politiske kulturen. Vi fikk se fraksjonssalene og den enslige stolen i Forbundsdagen der Erika Steinbach (tidligere CSU, nå partiløs) satt ut denne perioden. Og jeg lærte at kantina i Forbundsdagen kalles Casino, samme betegnelse som i militæret (altså slik kantinene på universitetene alltid kalles Mensa). Årsak ukjent.

Kansler Angela Merkel har også et eget kontor i selve Riksdagsbygningen.

Men uansett hvor fascinerende dagens politikk er, er selvsagt det sterkeste med en slik omvisning følelsen av Riksdagsbygningen som et gigantisk historisk minnesmerke i seg selv – samtidig satt sammen av utallige mindre.

Noen eksempler på den symboltunge helheten først: Bygningen i seg selv ble finansiert av krigserstatning fra Frankrike ikke lenge etter Tysklands samling, Riksdagsbrannen i 1933 spilte en betydelig rolle for Hitlers maktovertagelse (bildet til forsiden av dette blogginnlegget er tunnelen mange tror gjerningsmannen krøp gjennom, den står utstilt i en av de underjordiske rommene i dag), Den røde armés flaggheising etter inntoget i Berlin, hvordan den ikke ble brukt så lenge Tyskland var to stater – og selvsagt, den nye utformingen etter gjenforeningen.

Den opprinnelige kuppelen ble sprengt i 1954 fordi krigsskadene hadde gjort den for ustabil. Etter gjenforeningen fikk bygningen en gjennomsiktig kuppel som også skulle symbolisere at publikum kan se inn i parlamentssalen. Men, fortalte vår guide, sånn fungerer det ikke i praksis. Politikerne kan se opp og ut, men under selve møtene kan ikke folk se ned, av sikkerhetsgrunner, slik jeg forsto det.

Inskripsjonen «Dem Deutschen Volke» ble støpt og montert av et jødisk firma i 1916.

Og så noen få eksempler på del-minnesmerker: Den berømte inskripsjonen «Dem Deutschen Volke» ble støpt og satt inn av firmaet S.A. Loevy i 1916. Oppdraget var så ærerikt at de hadde på seg søndagsdressen under arbeidsklærne. Akkurat hva de tre ordene innebærer har ofte vært debattert, men den vanlige tolkningen er altså at parlamentet er dedikert til det tyske folk. Derfor er det også så sterkt at Loevy var et jødiske firma og at familiemedlemmer ble myrdet i Holocaust. I dag har de en minneplakett i bygningen.

Christian Boltanskis verk har vært omstridt. Det inkluderer alle folkevalgte, inkludert Hitler.

Alle som ble demokratisk valgt til Riksdagen og Forbundsdagen mellom 1919 og 1999 har hver sin skuff i Christian Boltanskis kunstverk, inkludert Hitler. Hitlers skuff må stadig repareres etter hærverk.

Minnerommet for parlamentsrepresentanter myrdet av nazistene.

Rommet der de drepte folkevalgte minnes ligger like ved hovedinngangen.

Denne vektleggingen av nazismen og andre verdenskrig i dagens parlamentsbygning gjør selvsagt at tankene stadig går til den enorme tragedien Europa gikk igjennom. Men like viktig er hva dette egentlig betyr: At Tyskland aksepterer sitt ansvar, tåler å se historien i hvitøyet og at landet i dag har blitt noe helt annet.

På balkongen på østsiden med vår kunnskapsrike omviser for dagen, Anne Kupke – ellers vitenskapelig medarbeider for en representant.

Derfor raser også debatter om symbolbruk alltid sterkt. Her er nok et eksempel: Bildet viser Anne Kupke og meg på balkongen som vender østover, i bakgrunnen Marie Elisabeth Lüders-Haus. Da president Joachim Gauck ble innsatt i 2012, vinket han til folk herfra. Ikke noe planlagt, han og familien skulle bare slapp av litt i biblioteket der balkongutgangen er. Men det ble selvsagt rabalder. Å vinke fra en balkong er ikke noe som sømmer seg en tysk president. Man er da ikke kongelig heller.