Angela Merkels avmakt

Angela Merkels avmakt

Når Angela Merkel stiller opp i talkshow er det virkelig krise. Søndag kveld var hun igjen gjest hos Anne Will.

Sist Merkel stilte i et talkshow utenom valgkampen, var da flyktningkrisen var på det mest brennhete. Nå er det den globale situasjonen som gløder.

De fleste av oss har vel allerede sett dette bildet fra helgens G7-møte:

Merkel vs Trump. Også Theresa May, Emmanuel Macron, Schinzo Abe og et par av Trumps rådgivere er med i forsamlingen.

Fotografiet kalles allerede ikonisk. Her utstråler Merkel autoritet og viljestyrke.

Bildet ble da også tatt av kanslerkontorets egen fotograf og distribuert av Merkels talsmann Steffen Seibert. Kommentatoren i Die Welt tenker seg at bildet vil bli stående som «øyeblikket da Vesten falt fra hverandre».

Litt senere kom Süddeutsche Zeitung med sin kommentar til avslutningen av G7-møtet: Med Trump truer en ny kald krig.

Å føle den globale situasjonen som usikker er blitt hverdagslig. Plutselig kan en tweet dra teppet unna en avtale eller starte en ny konflikt. Ifølge FAZ skal Merkel – den absolutt mest erfarne og drevne av dem som deltok på G7-møtet – heller ikke være overvettes begeistret over hvordan Macron og Trudeau forsøker å takle Trump ved å hive seg på Twitter og dessuten bli personlige. Hun holder på den tilbakeholdne statssjef-stilen vi etterhvert kjenner så godt.

Om det spiller noen rolle, er en annen sak.

Europa sliter med egne problemer. Macron har ikke fått tilbakemeldingene fra Merkel han hadde håpet på. Splittelsen mellom øst og vest sliter på samholdet i EU. Italia har fått ny og mildt sagt spennende regjering.

At Europa tross alle vanskeligheter skal kunne redde den liberale verdensorden fra de nye autoritære lederskikkelsene er det mange som håper på. Tenketanken ECFR har nylig skrevet en rapport om akkurat dette.

Merkel er desillusjonert

Men tilbake til Tyskland: Som eksportnasjon står det ekstra mye på spill når regler for handel og toll er tema. Ikke minst gjør bilindustrien og den fortsatt rullende dieselskandalen det prekært. Financial Times hadde tidligere i uken en interessant kommentar om hvordan Tyskland er aller mest sårbare for tumultene i den globale verdensorden.

Dette er også bakgrunnen for at Anne Will sa til Merkel at hun var overrasket over hvor avslappet kansleren ser ut til å ta det hele. Merkel svarte at «Jeg har snakket om at jeg er desillusjonert, allerede det er mye for meg (applaus fra publikum), og jeg kan også si at det er deprimerende. Men jeg tror ikke å stadig opphete språkbruken gjør det noe bedre».

Merkel er en tung aktør i verden, men hun står tydelig svakere enn før. Det skyldes delvis at det jeg (og en haug andre observatører) spådde etter valget i fjor viser seg å slå til: Den krøkkete politiske situasjonen i Tyskland gjør at landet er mer opptatt av sitt indre liv.

Merkels metode virker ikke lenger

Helgens Der Spiegel har en spennende artikkel om hvordan Merkel er fanget og på defensiven i dette trettende året av kanslerskapet. Det er selve metoden som ikke lenger virker, det å vente, lytte til alle, lage et kompromiss, bevege i små skritt – dette går ikke lenger, rommet er blitt for trangt.

Hun sliter med forholdene internt i sin egen regjering, hun takler ikke Trump, i EU er det Macron som har visjonene – og i Brussel blomstrer skadefryden over at hun og Tyskland nå endelig blir satt på plass. På et vis er jo kritikken av Tysklands fra USA nå den samme som Hellas og flere andre har snakket om så lenge: nemlig at Tyskland vinner og profiterer på bekostning av andre EU-land, heter det i artikkelen.

På hjemmefronten strever hun med ettervirkningene av flyktningkrisen, ikke minst er Bamf-skandalen en belastning. Og hvordan takle Alternative für Deutschland? Også Merkel vet godt at særlig i det tidligere DDR er hun personlig blitt et problem for partiet. Velgerne der vil absolutt ikke ha henne.

Trykket fra høyresiden

Samtidig ser hun trykket fra høyresiden i eget parti vokser.

Et eksempel Der Spiegel bruker på nettverksbygging blant de mest konservative er at statsminister i Bayern, Markus Söder (CSU), tok i mot den østerrikske kansleren Sebastian Kurz i München onsdag. Kurz skal dessuten snart spise middag med den ferske amerikanske ambassadøren til Berlin Richard Grenell. Grenell er altså mannen som vakte slik oppsikt da han i et intervju med Breitbart sa at han har som mål å styrke de konservative i Europa – et utsagn mange mente går på tvers av hva som er en diplomats oppgave.

Den nusselige tweeten under trekker forøvrig nettverket helt inn i regjeringen:

 

Jens Spahn inviterte den ferske amerikanske ambassadøren Richard Grenell på middag i mai.

Helseminister Jens Spahn er nemlig de konservative i CDUs store lysende håp. Han er gift med Daniel Funke, som sendte tweeten over. Grenell flyttet til Berlin med mann og hunden Lola, og spiste altså sporenstreks middag hos Spahn/Funke. Spahn skal ha vært venn med Grenell i tre år. Dessuten er Funke journalist i kjendismagasinet Bunte – og intervjuet selvsagt den ferske ambassadøren der.

Ifølge Der Spiegel irriterer Merkel seg sterkt over at Spahn har denne forbindelsen. Jeg tviler på det – selv om hun gjerne skulle hatt bedre forbindelser selv eller gjennom sine mest trofaste folk, trenger Tyskland akkurat nå alle kontaktpunkter de kan få.

Lite føleri, mye arbeid

Hva tenker Merkel selv om sin egen svekkede posisjon? Talkshowverten forsøkte å få henne til å kommentere egen maktesløshet ovenfor Trump, men hun avviste selvsagt problemstillingen. Den tidligere nevnte observasjonen fra Will virket også riktig: Merkel fremsto avslappet, blid og med overskudd, ikke dypt bekymret.

Skulle jeg gjette, tror jeg bare kansleren holder fast på sin gamle rettesnor: Ikke kaste bort energi på følelser. Ikke bry seg med det hun ikke kan kontrollere. Arbeide systematisk og langsiktig med det hun oppfatter som sine oppgaver, i denne sammenhengen å hindre at tyske varer møter nye tollbarrierer – her var hun også offensiv og lovte mottiltak mot USA.

For som Merkel også sa søndag kveld: Man snakker sammen så lenge det går, og når det ikke går lenger, da må man gå sin egen vei.