Mens vi venter på ny regjering: En politisk tilstandsrapport

Mens vi venter på ny regjering: En politisk tilstandsrapport

Skadeevaluering, sårslikking og skyldfordeling har vært utbredte partiaktiviteter etter det tyske valget: SPD rydder ruiner, AfD splittes og CSU plages.

Holder du ut helt til slutten av (det uvanlig lange) blogginnlegget, lover jeg spekulasjoner om hvem som kan få hvilke regjeringsposter. Men først litt om ståa i ulike partier.

Jeg begynner hos den største vinneren, Alternative für Deutschland (AfD). Ved forrige valg kom de akkurat under sperregrensen, denne gangen fikk de 12,6 prosent og 94 mandater.

To uker senere er de nede i 92 mandater, fordi to har forlatt fraksjonen: partileder Frauke Petry og Mario Mieruch. Begge har samme begrunnelse: at partiet ikke avgrenser seg mot ekstreme.

Mieruch er for øvrig representant fra Nordrhein-Westfalen, delstaten der Petrys ektemann Marcus Pretzell ledet AfD frem til han forlot partiet sammen med Petry like etter valget. Ifølge Bild var partiets første fraksjonsmøte i Forbundsdagen preget av fløykamp mellom ytre høyre og de mer «normale». Mieruch skal ha blitt forferdet over at så mange stilte seg bak den høyreekstreme representanten Jens Maier. Maier er dommeren som blant annet har uttrykt forståelse for Breiviks handlinger og mener at tyskerne dyrker en «skyldkult» etter andre verdenskrig.

Et bilde av russiske Irina? Ryktet går.

Anklager om tyveri

AfD-fraksjonsleder Alice Weidel sier at hun ikke utelukker at en eller to til folkevalgte til forlater fraksjonen.

Frauke Petry ser ut til å arbeide med å grunnlegge et nytt parti. I sommer skaffet hun seg rettigheten til nettdomenet DieBlauen.de. Før helgen anklaget AfD henne for å ha kopiert og eksportert informasjon om 116000 personer fra partiets medlemsarkiv (skriver Der Spiegel).

Før vi beveger oss bort fra AfD må to andre aspekter nevnes, et knøttlite og et kjempestort:

Lite: Et rykte som er så morsomt at jeg viderebringer det – nemlig at modellen på den ekle valgplakaten med den gravide kvinnemagen og teksten «Nye tyskere? Lager vi selv.» er russisk og heter Irina. I sommer måtte ellers AfD tåle mye latterliggjøring for en annen plakat, en med teksten «Ta landet ditt tilbake» og bildet av fjelltoppen Matterhorn – som altså ligger i Sveits.

Stort: Egentlig tema for et helt eget blogginnlegg senere: AfDs store oppslutning i eks-DDR (partiet ble størst i Sachsen med 27 prosent og ble nest-størst i de øvrige «nye delstatene») har forsterket øst-vest-motsetningen igjen. (Vil du vite mer om AfD-velgere i øst og i vest er dette innlegget fra tenketanken Bruegel glimrende.) Østfolket, og da særlig østmennene, får skylden for AfDs oppsving. Statistisk er det i og for seg riktig – men partiet fikk også 12,4 prosent i Bayern og 12,2 prosent i Baden-Württemberg, altså de to store, rike delstatene i sør. Debatten om hvordan tyskerne vil forstå og forklare høyrepopulist-bølgen kommer til å rase videre.

Andrea Nahles, tidligere generalsekretær og nå fersk fraksjonsleder i SPD – sammen med en annen «Trümmerfrau».

Ruin-partiet

Om AfD kan kalles den største vinneren, er sosialdemokratene (SPD) den største taperen. Partileder Martin Schulz skal ha store problemer med den interne tilliten etter nederlaget, og mange spår at han ikke overlever neste landsmøte. Flere kommentatorer har også påpekt likheten mellom situasjonen rundt den nye fraksjonslederen Andrea Nahles og Merkel. Begge er «Trümmerfrauen», ruin-kvinner (betegnelsen på kvinnene som ryddet byene etter andre verdenskrig).

Kvinner får først muligheten til makt i de store partiene når mennene har lagt alt i ruiner. Nå er det SPD som er fullstendig på felgen og mennene var brukt opp.

Her må også nevnes at det er delstatsvalg i Niedersachsen om en uke, et nyvalg som skyldes at en representant fra De grønne gikk over til CDU og dermed fratok den rød-grønne-regjeringen flertallet. CDU og SPD ligger nå kant i kant, og SPD er selvsagt desperate etter å hale i land en slags seier her. Kanskje ligger også noe av forklaringen på den skarpe og umiddelbare avvisningen av fortsatt storkoalisjon her. SPD trenger å være i CDU-opposisjon nå, men det kan jo hende de mykner etter valget er overstått og hvis Merkels forsøk på Jamaica-koalisjon skulle skjære seg.

Konflikten som aldri ender: Maksgrense for flyktninger

De formelle koalisjonsforhandlingene har ikke begynt, men Merkel kommer altså til å prøve på en regjering bestående av hennes eget CDU, liberale FDP og De grønne (oppkalt etter fargene i det jamaicanske flagget). Nå jobber alle partiene internt med å samle seg om hva som er krav og grenser.

Men vi glemmer fort at det egentlig er et fjerde parti involvert, nemlig søsterpartiet CSU i Bayern. Kan hende blir CSU største hinder i å få stablet en koalisjon på bena. I valget fikk CSU sitt elendigste resultat siden 1949 (38,8 prosent) – og Bayern er også den delstaten utenfor eks-DDR der Alternative für Deutschland gjorde det best. CSU-leder Horst Seehofer siden flyktningkrisen startet representert den unionsinterne høyresidens kritikk av Merkel. Han har spesielt ridd kravet om en maksgrense for antall flyktninger Tyskland kan ta imot i året, noe Merkel konsekvent har avvist.

Seehofer kjemper for sin posisjon etter valgnederlaget 24. september, Bayern har selv valg neste år – og CSU ris av leder- og retningsstrid. Strategien om å legge seg til høyre for å konkurrere mot AfD har ikke virket. Men er problemet at partiet er knyttet til Merkel-regjeringens linje eller er det høyrevrien i seg selv?

Seehofer mener fortsatt at union må gå til høyre, og har lagt frem en tipunktsplan for dette – ikke akkurat lokkemat for De grønne. En kø av CSU-politikere med markeringsbehov og Bayern-blikk er ikke en heldig situasjon for konstruktive regjeringsforhandlinger.

De grønnes Cem Özdemir kan
bli Tysklands neste utenriksminister.

De grønne og de gule

De grønne gjorde et bedre valg enn meningsmålingene tilsa, mens det liberale FDP gjorde et sterkt comeback etter å ha vært ute av Forbundsdagen en periode. Begge partiene har grunn til å være fornøyde, men er under stort press før forhandlingene. Hvor langt kan de strekke seg? For De grønne blir nok dette aller hardest, de må ha resultatet av koalisjonsforhandlingene til uravstemning. De to partiene er dessuten en bøyg for hverandre, men det spørs om ikke CSU er en større bøyg for dem begge.

Til slutt: Regjeringskabalen.

Foreløpig vet vi to ting: Merkel forblir kansler. Wolfgang Schäuble er ute som finansminister (han blir parlamentspresident). Resten er gjettekonkurranse.

Det gir Merkel også den tyngste posten å sjonglere med, og antagelsene er at den går til FDP. Wolfgang Kubicki (for øvrig en av ytterst få som har forhandlingserfaring fra Jamaika-koalisjon, han deltok i sin hjemstat Schleswig-Holstein) skal være mest sannsynlig – men det kan hende at partileder Christian Lindner tar den selv. Det vil gi ham tyngde, men også stor fallhøyde. Jeg ser ellers mange spekulasjoner om at Lindner vil holde seg selv utenfor regjeringen og heller være fraksjonsleder.

En annen nevnt kandidat som finansminister er Peter Altmaier (CDU, Saarland), som nå er minister ved kanslerkontoret. Han regnes som Merkels mest betrodde mann – og det spørs hvor spiselig det er for andre at to som er på helt samme linje skal ha de to tyngste postene. Men blir han ikke finansminister (jeg kan ikke se det for meg), kan han få en annen post. Han nevnes også som mulig fraksjonsleder, selv om Volker Kauder gjerne vil fortsette.

Ursula von der Leyen (CDU, Niedersachsen) kan fortsette som forsvarsminister. Også hun regnes som svært Merkel-lojal. Hun nevnes også som miljøminister.

Thomas de Maizière (Sachsen) regnes som en ekstremt dyktig og erfaren politisk håndverker. Om han får fortsette som innenriksminister er usikkert, også fordi CSU nå sikler på den posten (Joachim Herrmann). Dessuten ble de Maiziére satt på sidelinjen av Merkel under flyktningkrisen fordi de to ikke trakk i samme retning. Men han nevnes også som finansminister, og er nok mer sannsynlig her enn Altmaier.

Dersom FDP får finansminister, kan De grønne få utenriksminister – selv om de er den minste part i koalisjonen. Da er det Cem Özdemir som gjelder. Det regnes også som mulig at De grønne får miljøministeren, eventuelt utdanning. Det kan bli den andre toppkandidaten Kathrin Göring-Eckardt, men det kan også hende partiets venstreside krever en representant. Claudia Roth er en politisk proff med stort nettverk. (Antagelig får De grønne bare to ministre, mens FDP kan få 3-4.)

Dersom FDP ikke får finansminister, får de ganske sikkert utenriksministeren. Her er Alexander Graf Lambsdorff (nå visepresident i Europaparlamentet) den mest aktuelle.

Andre mulige regjeringskandidater fra FDP er Katja Suding og Nicola Beer, begge mulige ministre for utdanning eller familie.

Andreas Scheuer (CSU) kan bli samferdselsminister. Her ligger for øvrig en viss spenning i at digitalisering også ligger i dette infrastrukturdepartementet. Ikke minst er FDP interesserte i dette feltet.

Annegret Kramp-Karrenbauer spås stadig oftere som Merkels etterfølger. Kommer hun inn i regjering nå øker sjansene.

Boblere i CDU:

Køen med kvalifiserte og mulige kandidater er selvsagt lengst i det største partiet. Her er noen flere – og dessuten svaret på hvorfor jeg har satt delstater i parantes bak navn. For CDU er regjeringskabal nemlig også regionspolitikk, og to ministre fra samme delstat kommer neppe på tale.

Julia Klöckner (Rheinland-Pfalz): Var spådd en stor fremtid i CDU, men tapte valget i delstaten i fjor. Det kan være for tidlig at hun tas inn i regjering nå.

Annegret Kramp-Karrenbauer (Saarland): Styrer Saarland, og regnes av stadig flere som en mulig Merkel-etterfølger. (For tiden også mitt heteste tips.) Et sete i regjeringen nå vil være til stor hjelp. Det ville også bety at Altmeier ryker ut.

Jens Spahn (Nordrhein-Westfalen): Regnes som en begavet politiker og oppadstigende stjerne i CDU. Men han er også Merkel-kritiker og representerer høyresiden, og Merkel er neppe innstilt på å ha ham i regjering. På den annen side er Spahn Schäubles mann, og også Schäuble har innflytelse.

Michael Kretschmer (Sachsen): Jeg har hørt ham nevnt som utdanningsminister, men det er bare mulig hvis de Maiziére ryker ut.

Når en ny regjering kan være klar? Før jul, sier Merkel. Først må det forhandles, så må hvert enkelt parti godkjenne koalisjonsavtalen.

Og går det ikke, kan det ende med storkoalisjon likevel.